Endelig skulle jeg få anledning til å høre en av mine yndlingsartister i fra 80-tallet live.

Selv om jeg var, og fremdeles er, en progrockentusiast, har jeg alltid vært lyttende til alle typer musikk.

Da mine musikkvenner i Kristiansund introduserte meg for Howard Jones 1984 og låten «Hide & Seek» fra debutplaten «Humans Libs», ble jeg umiddelbart bergtatt av hans musikk.

Det var noe beroligende og godt med denne låten som gjorde meg nysgjerrig på denne artisten. Jeg er i dag glad jeg valgte å finne ut mer om ham. 

Jeg kan nevne for leseren at Howard Jones og hans kjæreste Janet Smith, eller Jan som han selv kaller henne, solgte grønnsaker fra en bil – dør til dør i 1980. Under en av disse turene ble bilen deres påkjørt av en fyllekjører med det resultatet at Janet ble skadet i det ene benet. Hun fikk etterhvert en erstatning på tilsvarende ca. 30.000 kroner som i dag tilsvarer omtrent 125.000 kroner.

For noe av dette beløpet kjøpte Howard seg en synth. Dette ble starten på pianisten John Howard Jones musikalske løpebane. (Ja, det er hans fulle navn.) Indirekte kan du si at Janets ulykke førte til Howards suksess. Det er et ordtak som heter: Bak en mann står det alltid en kvinne». Denne historien bekrefter vel dette på en fin måte.

Med seg på denne turneen, har han en rekke dyktige og erfarne musikere.

Bassisten Nicholas Beggs har spilt og samarbeidet sammen med Howard Jones i flere tiår. I tillegg spiller han i Kajagoogoo. Mange husker kanskje deres hit «Too Shy. I tillegg spiller han i det mindre kjente progrockbandet The Mute Gods.

I likhet med sin musikerkollega, bassisten Tony Levin, spiller han på instrumentet Chapman Stick som etter min mening er en genial oppfinnelse. Det ser ut som gripebrettet på en elektrisk gitar, har åtte, ti eller tolv strenger. Beggs modifiserte versjon er en tolv-strenger. Instrumentet er anvendelig – og gir flotte basstoner og som oppnås ved å slå på strengene med en slags «trommestikker» festet til fingrene. 

Gitaristen Robin Boult er heller ikke et ubeskrevet blad i musikkens verden. Boult har blant annet samarbeidet med Tracey Ullman, The Young Ones og Roger Daltrey fra det legandariske rockebandet The Who som herjet på 70- og 80-tallet. 

I tillegg har han laget filmmusikk sammen med bandets egen Robbie Bonnimann. Så han har også en lang karriere som gitarist og låtskriver for store band. Han er en dyktig gitarist og spiller svært stødig. I tillegg har han et rolig og sindig vesen. 

Produsenten Robbie Bonnimann. Til tross for sin «unge» alder på 50 år, har han rukket og produsert, mikset og komponert for mange verdensstjerner. I tillegg til samarbeidet med Jones, som startet allerede i 1997, har han samarbeidet med Nik Kershaw, Tom Bailey, Ultravox og Sugababes. Han har også produsert og mixet flere plater for kristiansunderen og syntrockmusikeren, John Berge. Også kjent for mange som kanskje Norges fremste ekspert på James Bond.

Bronnimann har vært en viktig støttespiller for Jones. I likhet med Jones er også Bonnimann en skikkelig teknofrik.  I tillegg spiller det yngre keyboardtalentet Dan Burton en rekke av partiene. Der Howard Jones på 80-tallet brukte datidens teknologiske løsninger og fremført alt alene med hjelp av pre-programmerte sekvenser, kan nå Robbie og Dan understøtte med sin spilling, mens Howard konsentrerer seg om å synge bra og spille enkelte kjente riff på sin keytar. Og pianoet brukes også flittig av ham.

Videre er det svært hyggelig og interessant å se den gode kjemien mellom Howard Jones og alle bandmedlemmene. Under hele konserten kunne du se at Jones gikk bort til bandmedlemmene for å gi de gode ord, blikk og ikke minst et smil. 

Ved å gjøre dette, som tydeligvis er helt naturlig for ham å gjøre, skaper han en samhørighet og kjemi – som igjen bidrar til at de alle utstråler en slik energi og spilleglede på scenen. 

Howard Jones er en av de minst selvopptatte musikerne jeg noen gang har sett på en scene. Han har ikke noe behov for å fremheve seg selv. Alle vet at han er en dyktig musiker og låtskriver så han har ikke noe behov for å gjøre noe ut av det. 

Istedet bruker han sin menneskelighet på å fremheve bandets medlemmer. Dette er en flott gest i seg selv, men ikke alle tenker umiddelbart på at dette også er sterkt medvirkende for at bandet er så bra som de faktisk er. For det er de. Meget samspilte.

Imotsetning til f. eks a-ha – medlemmene, som knapt ser på hverandre under en konsert, fikk vi alle oppleve den rake motsetningen under kveldens konsert. Glede og spilleglede i godt monn. Jeg ble faktisk like betatt av det som foregikk på scenen som selve musikken. Fasinasjonen av det jeg fikk se gjorde meg rett og slett glad til sinns. 

Howard Jones har passert norsk pensjonsalder, men hans tenorstemme bærer seg fortsatt godt. På de stedene tonene går svært høyt, får han « hjelp» av publikum. Han retter mikrofonen mot publikum og lar de synge med. Han har i alle år vært en svært produktiv artist, selv i periodene hvor hans berømthet og suksess har vært mindre. I tillegg har han klart å utvikle seg. Han har ikke «frosset» fast i det gamle og finner stadig nye lyder og arrangement som kan benyttes og fremdeles høre at dette er en « Howard Jones-låt».

Det er liten tvil om at Robbie Bonnimann og hans kollega Dan Burton bidrar vesentlig til at lydbildet og låtene blir så vellykket som de faktisk gjør. Til tider er lydbildet pompøst, hvilket jeg liker. De to herrene i bakgrunnen er dyktige musikere – og kreative.

Howard Jones har med seg dyktige folk bak i lokalet: lyd og lys. De får sjelden den æren de fortjener. Selv om lyden noen ganger ble i høyeste laget for mine ører, synes jeg de gjorde en svært god jobb. Lysshowet var også helprofesjonelt.

Lokalet på Vulkan Arena har en god akustikk og en PA som gir oss en hi-fi-følelse. Når bandet har med seg en lydtekniker i «verdensklasse» og lokalet gir god lyd, blir summen av det hele svært bra. 

De aller fleste tilhørerne var naurlig vis i 50-års alderen og noe mer, men overraskende nok var det mange ungdommer også tilstede. Av en eller annen grunn var svært mange dem unge jenter. Forklaringen må nok være at Howard Jones gutteaktige utseende fremdeles tiltaler unge jenter. I tillegg til musikken selvsagt.

Som forventet spilte han – helt alene – låten « Hide & Seek» som avslutingsnummer. Da ble jeg rørt og minnene gikk tilbake til 1984 da jeg første gang hørte Howard Jones. 

Howard Jones
10.11.2022, Oslo
Vulkan Arena
Ca. 450 tilskuere.

Thankyou Oslo! Great pic from Anne Marie Forker. pic.twitter.com/72dHeGcnXf

— Howard Jones (@howardjones) November 11, 2022