Av og til er også kopien vel så bra som originalen. Fordi de har de rette oppskriftene og ingrediensene å forholde seg til.

Søndag 9. oktober 2022 var Brit Floyd nok en gang på plass i Oslo konserthus. Siden de startet opp i Liverpool, England i 2011, har bandet perfeksjonert seg år etter år. Ikke bare når det gjelder fremføringen av musikken, men også lys og lyd er blitt betydelig bedre. Jeg synes faktisk at lysshowet er bedre enn det Pink Floyd i sin tid klarte å lage. Når det er sagt er det lenge siden Pink Floyd spilte live, og når de gjorde det på 80- og 90-tallet var det på atskillig større steder enn den i sammenligning intime konserthallen i sentrum av hovedsalen. Men det hyllestgruppen klarer fint er å ta med seg de beste elementene fra bandet de kopierer.

Jeg vil tro at alle som har fulgt med Pink Floyd, vil samstemme i at dagens utgave av Brit Floyd er så lik originalmusikken som det er mulig å komme. De som kjenner til Pink Floyd vil naturlig nok høre at stemmene ikke tilhører David Gilmor og Roger Waters, men hva gjør nå det når totale opplevelsen er så bra. Vel vitende om at de aldri gjenforenes så er det nest beste mer enn bra nok for undertegnede. 

Heldigvis for kommende generasjoner finnes grupper som Brit Floyd og Auisse Pink Floyd som på en utmerket måte klarer å gjenskape magien som Pink Floyd var så kjente for å lage. 

Under søndagens konsert fikk de som var der oppleve magien og samspillet mellom lys, lyd og videoanimasjoner som gjør det hele til en fantastisk opplevelse. Du sitter der og nyter det hele – tar i mot og lar sansene suge til seg inntrykkene. 

Damian Darlington, tidligere frontfigur i The Australian Pink Floyd Show, har siden han startet som musikalsk leder i Brit Floyd i 2011, gjort bandet til ett av verdens beste liveband – ja kanskje til og med det beste. 

Bandet blir mer og mer perfeksjonert. Bandet og Oslo konserthus passer som hånd i hanske hvilket gjør lydbildet behagelig. De har vært så mange ganger her, slik at de vet hvordan lyden skal stilles inn for å oppnå et godt lydbilde. De bruker det ypperste som finnes av miksebord (SSL) og PA-anlegg. Resultatet blir deretter.

Hver og en av musikerne er i sitt ess og kan sine fag.

Ryan Saranich er bandets kanskje dyktigste musiker. En multi-instrumentalist. Han spiller saxofon, gitar og percussion – og behersker alle instrumentene like godt. Han spiller med stor selvtillit og gjør ingen feil. 

Arran Ahmun er en eminent trommeslager. Stø som et fjell. Samspillet mellom ham og perkusjonisten Ryan Saranich gjør at lydbildet blir mer fyldig. Når bandet i tillegg har en god bassist blir lydbildet komplett. De følger hverandre på en perfekt måte. Trioen som korer gjør en god jobb. Bandet har ingen svakheter. Alle medlemmene utfyller hverandre på en fin måte.

Låtutvalget er «litt av hvert i en pose», med både urgammel Floyd, mye 70-talls (selvsagt) og «nyere» materiale fra de to gigantplatene som David Gilmour hadde ansvaret for: A Momentary Lapse of Reason (1987) og The Division Bell (1994). De som har sansen for disse platene får virkelig solide doser med materiale, med i alle fall sju av 21 låter hentet fra disse platene.

Men alle klassikerne er også her, selvsagt, fra Wish You Were Here, Another Brick in The Wall Pt. 2, Time, Money, Shine On You Crazy Diamond, m.v.

Echoes fra platen Meddle som kom ut i 1971 og Welcome To The Machine fra albumet Wish You Were Here i fra 1975 er en av undertegnedes favorittmelodier. 

Det visuelle uttrykket blir også bedre for hver gang. De må bruke store summer på nettopp dette. Det ligger nitidig arbeid og tanker bak dette. En blanding bestående av eldre bilder av medlemmene i Pink Floyd, animasjon som viser kassaapparatet fra «Money» og politiske budskap som krigen i Ukrainia gjør det spennende å se på samtidig som man lytter til musikken – uten at det virker distraherende på noen som helst måte. Alt som en hyllest til originalene, og uten å bryte noen copyright-regler da alt er egenlaget.

Undertegnede har i årenes løp vært på flere hundre konserter. Den første med Aunt Mary i Festiviteten i Kristiansund i 1974. Utviklingen/teknologien siden den gangen med 100 Watts fargepærer i rødt, gult, blått og grønt, har vært formidabel. 

Det var en fryd for øyet å se hvordan de bruker lyset under hele konserten. Fargespektret og hvordan de kombinerer fargene, er et skue for øyet. Skarpheten er enorm. De bruker lyset på en fornuftig måte – og uten at det blir for mye av det. Det er ikke til å unngå at man blir bergtatt av disse laserlysene som legger seg som et visuelt teppe over hele salen.  

De fremhever ikke seg selv, men fremhever musikken, og de har en genuin lidenskap til musikken de fremfører. De er alle eminente musikere og er særdeles samspilte. Vokalen er prikkfri, instrumenteringen likeså.

Livet handler om opplevelser – og Brit Floyd bidrar til at musikkelskere over hele verden får ta del i den opplevelsen dette eminente bandet gir deg som publikummer. For undertegnede er tre timer med Brit Floyd den ultimate opplevelse av musikk, lyd og lys. Alle disse tre delene er resultat av perfeksjonisme. 

Britt Floyd
Oslo konserthus, søndag 10. oktober
Store sal, utsolgt