Se oss i sosialt media

HISTORIKK

Martin Audio – 50 år med legendarisk lyd

Avatar photo

Publisert

den

Hva var vel de største stadionkonsertene på 70-tallet uten Dave Martin?

I 2021 var det 50 år siden australske Dave Martin startet sitt selskap, i London. Han ville at band og artister skulle bli ordentlig godt hørt, selv når det var mange publikummere.

I takt med musikkbransjens eksplosive vekst i kjølvannet av band som The Beatles og The Rolling Stones, økte behovet for å ha lydsystemer som kunne overdøve hylingen fra spesielt kvinnelige fans. The Beatles hatet å turnére, da de ikke klarte å høre seg selv. Men på 70-tallet ble alt løst. Og i denne musikkhistorisk viktige fortellingen er én mann spesielt viktig: Dave Martin.

Dave Martin (1942-1992) ved arbeidsbenken en gang på det glade 80-tallet.

Overgangen til modulære, hornbelastede prinsipper varslet en ny æra innen lydfor-sterkning etter første generasjon WEM-søylehøyttalerere – som var basert på gitarhøyttaler-elementer. Dette var de første PA-systemene, som dominerte den tidlige festivalscenen på begynnelsen av 1970-tallet.

1981: David Martin med FR3 System, som var en av Bill Webbs tidligste designjobber for Martin Audio.

Dave Martins tidlige inspirasjon kom fra å se RCA W Shearer-bass hornhøyttalere med Vitavox / Altek Lansing HF-horn i et toveis-system, da Iron Butterfly først turnerte med dem på de britiske øyer. Dette var egentlig kinohøyttalere. De var gigantiske i størrelse og vekt og managementet ville ikke bringe de tilbake til USA. Dermed ble systemet solgt til det britiske rockebandet Yes.

Martin, som hadde utført læretiden sin sammen med New Zealanderen Dave Hartstone på IES, hadde sin britiske PA-debut i Royal Albert Hall i oktober 1970 med nettopp disse disse RCA-høyttalerne og to radiale horn. 

På grunn av størrelsen, trengte oppfinneren å revurdere konseptet. Resultatet av Dave Martins forskning var å produsere det berømte 215 MK1 (2 x 15 ”) bass-kabinetet, som senere ble forvandlet til et like ikonisk, men mye mer kompakt 115 (1 x 15 ”).

Martins horn-systemer viste seg å være et stort steg opp fra tidligere søylehøyttaler med baffelmonterte høyttalerelementer, som ikke kunne holde tritt med kvalitetskravene fra den fremvoksende progressive scenen. Med tidlige brukere, som Pink Floyd, ELP, The Who og Supertramp, ble Martins nye høyttalere en del av prog-rockens fødselsår. 

Dave forsvant – ble trolig drept

Ved juletider desember 1992 forsvant Dave Martin. Hvor han forsvant vet ingen nøyaktig. Kanskje unntatt den antatte morderen.

I 1990 solgte Dave Martin selskapet sitt til TGI for 1,5 millioner pund. Han skulle fortsatt jobbe som leder i selskapet i 18 måneder. Det var i alle fall planen. Men Dave fikk andre interesser – nemlig luftfart – og overlot i april 1991 sjefsstolen til David Bissett-Powell. Heretter skulle Dave kun jobbe deltid som utviklingsdirektør.

Dave var svært flyinteressert og skaffet seg pilotlisens. Han kjøpte seg en Stinson 108-2 og lærte seg å fly det.

En gammel bekjent av ham, Colin James, overtalte Dave til å investere i et selskap som drev på med helikopterdeler. Etter å ha lagt ut hele 250.000 britiske pund, fant Dave ut at det fantes verken noen papir eller kontoer som kunne vise hvordan pengene hadde blitt brukt. Ikke overraskende førte dette til en stor konfliyt med Colin James. Etter å ha avtalt et siste møte med ham forsvant Dave. Dette gjorde Daves kjæreste ekstremt bekymret, mens alle andre bare trodde Dave hadde tatt seg en helgetur til Japan, eller noe. Det var nemlig litt slik han var – veldig impulsiv.

Men Dave var og ble forsvunnet, for evig tid. Hans kropp ble aldri funnet. Colin James ble arrestert og dømt for mordet på Dave Martin. Politiet kom opp med gode nok bevis, til tross for at Dave altså aldri ble funnet. Slik fikk det spennende liv som lydpionér en svært så tragisk slutt.

«The Dave Martin Systems», som høyttalerne ble kalt, ble også valgt av flere kinoer og konsertsteder, blant annet legendariske The Roundhouse i London. Utleiefirmaene, som var essensielle for konsertturnéne, ville også ha dette lydbildet og bestilte Martins PA-sett. 

I flere år delte Dave Martin produksjons-lokaler med Jeff Byers, som utviklet Midas-miksebordene. Det ga felles innovasjon, med hvordan man kunne matche høyttalere, mikser, forsterkere, kabeloppsett m.v. Midas og Martin Audio-kombinasjonen ble ganske raskt standardpakken for seriøse utleiefirma.

Utforskningen av elektroakustisk lyd fortsatte og mange la merke til den relative mangelen på mellomtoner fra PA-ene. Bass og diskant manglet det ikke på, men de viktige nyansene fra vokal og akustiske instrumenter var så å si fraværende.  Resultatet fra Dave Martin sin side ble «Philishave», som fikk dette kallenavnet fordi den lignet på datidens elektriske barbermaskin. Denne høyttaleren ble lansert i 1978. Den var kompakt, kraftig og ga mellomtonespekteret som teknikerne var ute etter.

Martin Audios høyttalere ble brukt på over 500 Supertramp-konserter, på i alt fem turnéer. (Bildet viser kun fire av platene som de turnerte med.)

Ifølge myten ble Philishave laget for at Supertramp skulle benytte det på sin Breakfast in America-turné i 1979. Supertramp ble, da de slo gjennom med sitt tredje album, Crime of the Century i 1974, kjent for sin svært gode konsertlyd. De kjøpte sitt eget lydsystem, som viste seg å være en fornuftig investering.

Målet var at det skulle høres like bra ut på konsert, som på plate. Det klarte gruppen, takket være perfeksjonistisk fremførelse, tekniker Russel Pope og Dave Martins høyttalere.

B115, MH212 og litt senere B215 og S Bins-subhorn ble alltid «stacket» så hvert frekvensområde fungerte som separate linearrays. Dette ble populært kalt Moduler-systemet.

Disse systemene var beregnet på å stables oppå hverandre og ikke til å henges opp, men firmaer som Concert Sound NEC benyttet «Flying Tea Trays» – som var et dolly-systenm der høyttalerne ble stroppet fast og så «flydd» opp som en enhet. På 80-tallet kom RS 800 og RS 1200 singelboks hornladede systemener som var «flybare.». Senere på 80-tallet kom det lille bassrefleks-baserte systemet CX2 med BX2 bass. Så kom F1, som i 1987 ble til F2-systemet med F2R som var et system med utskiftbare moduler.

Hvis vi spoler raskt fremover så startet Martin Audio også med installasjonshøyttalere fra 1992 av, som de siden har hatt stor suksess med. I 1996 kom W8 med to stk. 12 tommer, en 6,5 tommer og en 1toms driver, hvor alt var montert i horn sammen med bass/subb kabinettet WS 18t-ommer bassrefleks og en 15 tommer i horn. Neste utgave het W8C og subben subbassen WSX. Dette systemet ble brukt under minnekonserten for prinsesse Diana i 1998. Så er vi over på 2000-tallet med line array systemer og ja – Martin Audio bruker fremdeles horn i alle frekvens bånd. Og etter det så er vi over i moderne systemer som MLA og nå WP-seriene.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i nr. 3-2021 av PRO AV MAGASINET.

Les magasinet digitalt her. (Krever abonnement.)

   

John Berge er fra Kristiansund og har drevet med musikk siden tenårene. Han har bakgrunn fra medier som Tidens Krav, NTB, Dagsavisen, Dagbladet, Aftenposten, NRK, med flere. Du kan kontakte ham på telefon 975 99 007 eller e-post her.

Annonse
Skriv en kommentar

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Vi sender ut nyhetsbrev omtrent to ganger i måneden.

mars 2024
M T O T F L S
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

Facebook

populær