OSLO: – Vi har det gøy – det er viktig. Og så er det artig å se at de ansatte blir flinkere. Jeg har fremdeles litt å lære bort!

Ronald Hernes (51) smiler bredt.
Det er ikke den «typiske forretningsmannen» – på noe som helst vis som leder Siv. ing Benum AS.
Her er det verken slips- eller dresstvang, og på vår runde på lageret, med «gutta på gølvet», er tonen helt fri for krenkelseshysteri og divanykker.
Fullstendig en annen verden.
Men vi dropper å gjengi sjargongen.
Selv ikke vi kjenner til, eller tør teste, metoo-farvannets yttergrenser!
La oss bare slå fast at det henger fortsatt pene damer på veggene, som seg hør og bør.
Resten overlater vi til leserens fantasi, og sannsynlige kjennskap til en av bransjens ledende firma.
– Er formen bra, Ronald?
– Ja, nå har jeg rundet 50! Jeg er litt overvektig, men helsa er bra.
– Jeg og kona Runa har en datter på 20 som har flyttet til Australia. Det er litt rart for oss, vi savner henne veldig selvsagt.
Runa driver et aktivitetssenter for ungdom og eldre på Ullern, ikke langt unna Majorstuen i Oslo der familien bor.
Ronalds far var rektor og mor sykepleier.
Ronald er nest yngst i en søskenflokk på fire og ble født på Sukkerhuset (E.C. Dahls Stiftelse) i Trondheim, men familien flyttet tidlig til Hallingdal.
Der bodde de i ti år før familien Hernes vendte tilbake til Trondheim.
– Det var grusomt å flytte til Trondheim. Ansatte i skoleverket og militæret må tenke på ungene sine når de flytter. Det var bare trist å miste alle vennene sine, sier Ronald.

Eldstebror Svein Egil spilte piano, og inspirerte Ronald til å velge samme instrument.
Fra fire-fem års alderen lekte Ronald med pianoet.
Aslag Haugen (Hellbillies) var i venne- og bandgjengen på Ål.
Hjemme ble det spilt mye jazz, så pianotimene ble et ork for Ronald.
Klassisk musikk var ikke så kult.
– Da det var tid for videregående ville jeg gå på musikklinja på Heimdal. Jeg kom ikke inn. Da ble det «handel og kontor». Det har jeg jammen bruk for nå. Det sitter. Men heldigvis har vi bra folk på regnskapsavdelingen her! sier han og smiler bredt.
Da unge Ronald rundet 20 ble det flytting til Oslo.
Mellom helsestudiene ble det laget musikk og spilt i coverband. Ronald investerte i en datamaskin, Atari 1040STE – med hele 40 megabyte harddisk – og en sekvenser kalt C-Lab.
Broren, Svein Egil, var da blitt lydmann for flere norske grupper, heriblant de Lillos. Lars Lillo Stenberg spurte Ronald om hjelp til å lage notebok på Atarien. Via musikkmiljøet ble Ronald kjent med gruppens produsent, Jørn Christensen, og endte med å overta hans studio i Parkveien på Frogner i Oslo.
– Jørn lærte meg ekstremt mye – ikke minst å bruke gammelt utstyr på best mulig måte, og å få god lyd ut av det, sier Ronald 25 år senere.
Han fikk seg jobb hos Englund Musikk, og fikk kallenavnet Kong Korg. Ronald solgte Korg-synther i bøtter og spann.
– Det var en «nobrainer» for meg å drive på med. Jeg brukte jo de synthene selv.

Fra 2000 til 2002 jobbet han for Fitzpatrick Import Group / Soundware Norway.
Selv da var ikke dataopptak så utbredt. Ronald fikk i oppdrag å teste ut om kan kunne ta opp 48 kanaler via datamaskin for en turné. Oppdragsgiver var a-ha som spilte på Ullevål stadion. Og så ble det Bjørn Benum som ringte, og siden har Ronald blitt værende.
– Benum er et lokomotiv i bransjen, men vi kan bråbremse og snu retning. De andre store firmaene er mer som tankskip som bruker lang tid på omstilling. Her kan vi bestemme oss for noe og være i gang samme dag, mener Ronald.
Høydepunktene har vært mange, men to av de største var da Benum fikk oppdraget med den nye Operaen i Bjørvika og da Stortinget skulle installere et nytt voteringssystem.
– Det er det største man kan være med på i sin livstid i vår bransje. Det var en lærekurve som gikk rett opp. Jeg husker jeg lå med diktafon og notatblokk på nattbordet. Plutselig kom man på ting man burde ha med. Det var mange detaljer! Vi hadde et veldig bra samarbeidsklima med Statsbygg, og vi fikk mye ut av pengene.
– Hva slags leder er du?
– Jeg vil være en hyggelig leder. Jeg håper det ikke det bare er lønnen som motiverer de ansatte, men at de har det morsomt, har et bra arbeidsmiljø og alle opplever ekstrem frihet under ansvar. Det er slutt på at man fører inn i boken når man kommer og går. Jeg synes jeg har ekstremt flinke ansatte. Vi leter de opp.
– Dere vokser for hvert år, hva blir trendene videre?
– Vi er store innen rock’n roll, salg til utleie, kulturhus og kringkasting og har en god forankring hos butikkene. Men stadig mer omsetning forsvinner til nettbutikker – på godt og vondt. Vi er fortsatt en bransje i vekst. Nå er møterom og AV-installasjon enda større. Alle skal ha et møterom for tiden, er mitt inntrykk.
(Denne reportasjen står på trykk i SCENEMAGASINET 2-2018. Abonnement kan bestilles her.)

Tips oss om du kjenner til folk i scenebransjen, enten det er leverandører eller folk som driver scener, som du vil vi skal skrive om. 🙂