Ti år siden forrige hyllest dro Hortens store sønn, Øystein Fevang (61) og hans ensemble på åtte medmusikanter, i gang med en ny tributerunde med «THE LOGICAL SONGS – en hyllest til Supertramp».

«THE LOGICAL SONGS – en hyllest til Supertramp», Redninga Scene, Horten 2. juli 2025.

Jeg har aldri før sett en hyllest til Supertramp, verken i utlandet eller her hjemme, så dette hadde jeg gledet meg til. (Men jeg har sett Supertramp og Roger Hodgson solo, tre ganger, hver av de.)

Forventingene var der, men de var nullstilte.

Bare det at noen vil gjøre dette fortjener flere terningkast, er mitt utgangspunkt, som en av landets store fan av den britiske «70-tallsgruppen».

Det får vi vel kalle de, selv om Supertramp også var aktive store deler av 80-tallet og deretter i perioden 1997-2012.

Dette hyllestprosjektet er åpenbart gjort med kjærlighet til musikken. Musikerne var, alle som en, svært dyktige. De fortjener alle hver sin fremhevelse, i grunnen.

Som alle vet faller et orkester fra hverandre om ikke bunnen er stødig, og bassist Henrik Hilmersen og trommeslager Leif Ovesen var nettopp det. Hilmersen tok seg en del friheter utover originalarrangementene, men det er lov, og ikke noe å trekke for. Han forholdt seg likevel veldig bra til slik sangene «skal spilles», og Ovesen hadde studert sin Bob Siebenberg i detalj. Utmerket, jeg var meget imponert. Trommelyden var også meget god.

Det var to hovedvokalister, Eskild Sundt-Hansen og Håvard Gryting, hvorav sistnevnte også spilte munnspill på utvalgte låter.

I tillegg sang primus motor, Øystein Fevang, som trakterte orgel, keyboards og piano, noen få av sangene, herunder hans egen favoritt fra 1974-albumet med samme navn, Crime of the Century.

Fevang er en artig skrue på scenen, med en passe dose humor, utadvendt sjarm og ivrig passiar mellom sangene. Han har en imponerende musikk-karriere bak seg, iht. hans Wikipedia-oppføring. Her var han på hjemmebane, med slekt og venner på plass under teltduken. Vi satt ute i sommerkvelden.

Selv om Fevang har rundet 61 år virker han svært så ungdommelig – og ikke minst entusiastisk over å fremføre det jeg vil anta er hans favorittsanger fra gruppen som ganske sikkert preget hans ungdomstid på 70-tallet.

Det er Fevangs soleklare rett å velge og vrake blant gruppens repertoar, men for en superfan som undertegnede skar det voldsomt i ørene å høre Fevang påstå at Supertramp har «to dårlige album». Han siktet da til de to første. Deretter at «de har fire bra», og «vi spiller ikke fra de dårlige». Han mente de hadde «fem hits, og mange ukjente». Albumene fra 80-, 90- og 00-tallet ble ignorert. (Med et sang-unntak, mer om det senere.)

Ikke nevnte Fevang en eneste gang noen av bandmedlemmene i Supertramp, ikke engang låtskriverne, Rick Davies og Roger Hodgson (R&R). Det var noe stusselig, synes jeg. Uten R&R, ikke noe Supertramp, og uten Bob, John og Dougie ikke noe «Supertramp-sound».

Kommentaren om at «det er ganske fine sanger, de er ikke støgge», var artig da. Det var kun «It’s Raining Again» som ble spilt fra 80-tallet.

Ellers var altså sangene utelukkende fra albumene fra 1974 til 1979. Det er jo sykt mye bra å velge mellom på de albumene. Så det er ikke det at noen andre enn fans kanskje, ville savne noen. Men fra et fanperspektiv er det jo svært mange gode sanger fra «… famous last words…», «Brother Were You Bound» og «Free As a Bird». Da hopper vi høflig bukk over de to siste de ga ut, selv om det er noen flotte sanger der også. (Some Things Never Change, 1997 og Slow Motion, 2002.)

Det er godt mulig jeg var den eneste «superfansen» der på premierekvelden. Jeg var blant de yngre i publikum også, selv om jeg ikke akkurat er ungdom mer.

Det var veldig moro å se at albumlåter som Just a Normal Day og Lord Is It Mine få skinne, og bandet var spesielt modige med hensyn til komplekse sanger som A Soapbox Opera og Fool’s Overture. (PS! Fevang beskrev forøvrig Lord Is It Mine som en av verdens beste ballader.)

På begge disse to siste jukset de bittelitt og spilte passasjer direkte fra originalsangene i startfasen, som er forståelig for å få det mest mulig likt.

Men ellers var det ekte live fremføring på rubbel og bit, fra A til Å. Alt satt ikke hundre prosent denne første kvelden, men det var ikke langt unna. En kraftprestasjon i seg selv. Dette er ikke enkel musikk å fremføre.

Vokalistene imponerte også uten tekst foran seg, men det kan være å anbefale å ha de tilgjengelig på enkelte, da det gikk i surr med tekstene på noen av sangene. 

Vokal er noe smak og behag, men det var Eskild Sundt-Hansen som utvilsomt «nailet» sangene aller, aller best, med en god innlevelse og veldig likt originalene. Han holdt de høyeste tonene svært, svært godt. Håvard Gryting var også svært dyktig, men hadde ikke den samme innlevelsen i sangene.

Joseph Angyal må også nevnes, en multiinstrumentalist på fløyte, fiolin og ikke minst Supertramps signaturinstrument, saksofonen. Dessverre druknet saksofonen for mye i enkelte sanger, hvor lydbildet rett og slett ble for massivt med opptil tre-fire korstemmer på det meste.

Likeså Øystein Fevang, naturlig nok, med piano som hovedinstrument, orgel og synth. Trond Lindheim trakterte signaturinstrumentet Wurlitzer Electriconic Piano, som var innleid for anledning. Dyktig til fingerspissene og også en morsom karakter, hvor påpekt likhet med «Animal» fra The Muppet Show ble anerkjent med masse grimaser. Bortsett fra at dyret satt bak trommene i TV-serien. Fevang og Lindheim skapte et speilbilde av virkelighetens Supertramp, hvor Rick Davies og Roger Hodgson vekslet mellom piano, Wurlitzer og orgel, og noen ganger syntheziser, mens Roger også spilte gitar på flere sanger,.

Åshild Stensrud ga oss en veldig bra versjon av damestemmen på A Soapbox Opera og fylte meget bra ut på de lyse tonene gjennom hele konserten.

Torbjørn Alsos Raae på gitar hadde lært seg sin «Roger Hodgson» godt, og gjorde en super jobb. Men på Goodbye Stranger gikk det galt. Det ble en lang jam uten mål og retning i gitarsoloen, som ikke minnet det spøtt om originalen. Man bør være innom det samme spekteret, mener i alle fall jeg, før man går «off board» og improviserer i det samme landskap. Igjen, godt mulig smak og behag. Dårlig var det ikke, men det hørtes bare så feil ut. Det var ikke korrekt måte å gjøre det på, slik jeg vurderer det. I over åtte minutter dundret de på med denne sangen, godt over dobbelte av originalen. 

Konklusjonen er dog at alle Supertramp-fans innen rekkevidde av Horten må kjenne sin besøkelsestid og reise til havnebyen sporenstreks for å få med seg en av de gjenværende konsertene.

Alle andre som liker Supertramp må gjerne også ta turen, for dette ble en helaften med ekstremt mye bra musikk fremført med glød og entusiasme, med et lekkert lydbilde fra veteranen Ove Borgersen.

Disse sangene spilte «THE LOGICAL SONGS – en hyllest til Supertramp»

Del 1:
Gone Hollywood
Hide In Your Shell
Rudy
Two Of Us
Ain’t Nobody But Me
Dreamer
Goodbye Stranger
A Soapbox Opera
Crime of the Century

Del 2:
Take the Long Way Hoe
Just a Normal Day
Give a Little Bit
Fool’s OvertureLord Is It Mine
School
The Logical Song
Breakfast In America
It’s Raining Again

PS! Er du Supertramp-fan, bli gjerne med i gruppen på Facebook for norske fans.

Denne saken er lagt åpen for alle lesere denne uken konsertene foregår.